Jeg gidder ikke/ Jeg orker ikke/ Jeg vil ikke/ Jeg klarer ikke

I går skrev jeg om at du må jobbe for det du vil ha eller oppnå. At det skulle få så mye respons som det fikk hadde jeg ikke trodd, men ja, tusen takk!

På blogg-planen min i dag så står det “Jeg gidder ikke/ Jeg orker ikke /Jeg vil ikke / Jeg klarer ikke” og dette er noe jeg har tenkt på lenge og prøve å forklare med mine egne ord. Det er noe man hører eller sier nesten hver dag og jeg kunne ønske at vi alle kunne forskjellen. For det er det. En ganske stor forskjell også. Mange forstår ikke når du sier du ikke orker eller klarer noe at det er en grunn bak, ikke bare latskap! Det kan være både psykiske og fysiske grunner også..

 

Jeg gidder ikke:

Det er en måte å si at du ikke vil noe på, men du klare det hvis du må. Men du gidder ikke, har ikke lyst.. Jeg bruker dette ofte i feil sammenheng. Jeg bruker det når jeg ikke orker eller ikke vil noe. Fordi det er de ordene som “detter ut”.. Ordene gidder ikke blir ofte sett på som latskap.. Men som ellers ender man ofte med å gjøre det man ikke gadd allikevel.

Jeg orker ikke:

Dette er noe jeg sier for lite, men egentlig mener altfor ofte. Mange kjenner seg igjen. Syk eller frisk, vi blir alle slitne. Det å ikke orke noe er slitsomt, i hver fall hvis man må gjennomføre det uansett hva. For eksempel: lovet å ta klesvask og oppvask i løpet av dagen i går. Og jeg klarte det med nok pauser, jeg ville jo gjøre det fordi jeg hadde lovet det, men jeg orket egentlig ikke. Jeg fikk det jo til, men tok meg hele dagen. (For de som lurte så var det meg selv jeg hadde lovet det, ikke noen andre)    

Jeg vil ikke:

Det er jo noe som sier seg selv. Du vil ikke gjøre noe. Du kan, du orker og du gidder, men du vil ikke. For eksempel som å gjøre noe du er redd for. Holde en edderkopp, ta en berg-og-dal-bane, isbade, gå bort å kysse en fremmed, legge ut bilder av deg selv på dine dårlige dager.. Denne lister er laaang… Dette er også ting som man klarer, men vil ikke.

Jeg klare ikke:

Dette er noe av det verste, vi har hatt dette problemet fra starten, alle har vært gjennom å ikke klare noe. Som å gå eller snakke når du var liten, til en oppgave på skolen eller jobben. Dette er små bagateller i forhold til de store problemene.. Du klare ikke gå, men er 56 år ung, Du kan en dag ikke se, høre, smake, lukte lenger.. Det å miste sanser eller følelser er vanskelig.. Det er vanskelig å forstå, spesielt for oss som ikke har vært borti dette før selv. Det å være født med et problem er for dem “normalt”. (Dessverre!) Men for oss helt uvirkelig. (Også dessverre..)

Dette skal ikke være et klage innlegg, men en liten oppkvikker.. Som jeg skrev og viste bilder av i går. Jeg ser ikke syk ut, men enkelte dager klarer jeg ikke stå, gå, skrive, tegne, skrive på datamaskin, lage mat, gå på do, dusje, ect.. hverdagslige ting.. Ande dager kan jeg stå opp med en litt “støl kropp”, lage en god frokost, rydde litt, reise å trene en times tid, dusje, lage middag til Morten kommer hjem, servere katten middag, servere vår middag, ta oppvask inn og ut av maskinen, ta litt klesvask for så å skjelve resten av kvelden fordi kroppen er så sliten. Det syntes jo ikke på Instagram for eksempel når jeg legger ut dette bilde:

  

Da står det som regel ett eller annet med ferdig trent, nå hjem for en god dusj… Ett eller annet enkelt… Jeg vil jo ikke virke “for dårlig for instagram”. Det er jo dumt, men bryr meg ikke like mye lenger nå som før i tiden. Alle må lære at selv om du ser frisk og rask ut på bilde på er det bildet bare noen sekunder av 24 timer.. Det er det mange som glemmer..

Hvorfor må man se syk ut for at folk skal forstå? Må vi se syke ut? Må vi fortelle folk om problemene vi har? Ja, hvis det kan hjelpe andre å forstå.. Jo flere som forstår jo bedre. Men jeg vil ikke legge ut i tykt og tynt om helsen min og mine problemer til noen, hvorfor skulle jeg det? De bryr seg sikkert ikke, eller hva kan de hjelpe med? Hvordan fortelle kun det nødvendige. 

Her kommer en liten snutt av en samtale på fest i helgen som var:

Han: Drikker du?

Meg: Nei, jeg kjører

Han: Du må jo drikke!

Meg: Må ikke det. Dessuten vil jeg være edru

Han: Hvorfor det?

Meg:  Jeg vil kjøre

Han: Kjedelig du da..

Jeg: Ja, det er jeg. Haha!

(Hvor i denne samtalen skulle jeg dyttet det nedover hode hans at jeg kan bli veldig dårlig..?

Jeg har hull i tarmen, immunforsvar som angriper seg selv, Fibromyalgi, Crohns Sykdom, Leddgikt og mangler på nesten alt på alle blodprøver.. Hvorfor i hællvettttte skal denne kroppen dytte i seg alkohol i tillegg?? Hahaha, jeg må le litt, nå dyttet jeg nettopp alt nedover hodet på dere og jeg bryr meg ikke fordi jeg ser ikke ansikts-uttrykkene deres når jeg skriver det.)

 

Beklager at jeg skriver det kanskje litt frekt eller nedlatende, men jeg sitter med såå mange spørsmål og når jeg skriver de ned her så hjelper det. Og når jeg deler det så kanskje det hjelper andre? Jeg håper det.   

 

Men jeg må få si en ting, en viktig ting til slutt: Jeg er kjempe glad i livet mitt selv med de “feilene” mine, jeg går ikke rundt og er sur eller drittsekk mot andre for det.. Jeg smiler og er hyggelig så lenge folk er det mot meg, fordi jeg elsker det livet jeg lever og jeg er super heldig som har den familien og støtten rundt meg, hadde det ikke vært der dem så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort! Tusen takk<3

 

 

Tusen takk for at du leste, håper noe av dette ga mening! 

 

 

Vi blogges!

 

 

 

M. Victoria S.

 

 

Du må jobbe for det!

Hvis du vil ha noe så må du jobbe for det! Om det er ting, penger, jobb, skole, hus, bil, venner, kjæreste, helse, osv. (Les ferdig hele innlegget)

Vi får ofte beskjed om at vi ikke gjør nok. Eller at vi gjør for mye.. Når vet vi at vi gjør det perfekt? Hvem har bestemt hva som er perfekt? Finnes perfekt? Og hvorfor vet alle andre nok om andre så de kan si hva som er for mye eller for lite?  

Hvis jeg skal ta et eksempel så er jo hverdagen et godt eksempel i seg selv, det har de fleste av oss vært igjennom og mange av dere kommer til å kjenne dere igjen. “Du må jobbe hardere for å lykkes”, “du må huske å ikke jobbe for mye, da går du glipp av………”, “Ikke vær for klengete over den du liker”, “du må jobbe hardere hvis du vil ha en fremtid med h*n”… osv… Denne listen har ingen ende..

Hvordan får noen alt til å være perfekt? Ingen ting er det, men alt kan se perfekt ut, uten at du vet hva som ligger bak. Tro meg, jeg får ofte høre at jeg er lat som ikke jobber og at jeg ikke er syk. Da ler jeg. Høyt og tydelig. Hvordan vet du det? Hvordan vet du alt om meg og min hverdag? Jeg pynter meg og fikser meg for å ikke se syk ut de dagene jeg må/klarer/vil ut på noe, de andre dagene ser ingen meg. Jeg prøver ikke å se syk ut, jeg hater oppmerksomhet og jeg liker meg best hjemme alene, rolig og stille. Jeg er en kjedelig person fordi det er da kroppen min fungerer best. Det er så vanskelig å forklare. Jeg kan ikke si søk det opp på nettet, for 40% av det som står der stemmer ikke med min sykdom. Ja 60% stemmer jo, men da må jeg jo forklare til punkt og prikke at sånn og sånn er det. Sånn og sånn er det ikke. Det hadde blitt et laaangt blogg-innlegg så tror dere skal få slippe det. Men tro meg hadde jeg vist hvor lenge det var til de klarer å finne en medisin til meg som gjør så jeg kan få en vanlig hverdag. Så hadde jeg tellet ned år, måneder, uker, dager, timer og sekunder.

(Ser jeg syk ut? Håper ikke det.. )

(Hva med her? Dette er ca. 12 timer før jeg fikk diagnosen det tok legene litt over 5 år og finne fordi de letet på feil steder, symtomene og sykdommen var der hele tiden, men legene ville ikke høre…) 

 

Jeg gleder meg til å få en “normal” hverdag der jeg kan klare alt det andre kan selv. Jeg gleder meg til å kunne gjøre ting jeg vil, når jeg vil det. Jeg gleder meg til smertene jeg har hver dag blir “lev-bare”. Litt smerter gjør ingen ting, men når du har så vondt at du ikke klarer gå på kjøkkenet å lage noe mat, kle på deg, reise deg opp, sove… ect… da går du bare å tenker på hvor godt det hadde vært å klare de enkle tingene igjen. Jeg klarte jo alt for 6-7 år siden..

Jeg gleder meg til at “smertene og vondtene” skal ta slutt.. Jeg vil jobbe, jeg vil gjøre ferdig utdanningen min, jeg vil skrive et blogg innlegg der jeg ikke sitter med tårer i øyne fordi det gjør så vondt i fingrene mine når jeg trykker på tastene at jeg må ta pauser.. Det gleder jeg meg til mer enn noe annet.. Å få en hverdag. 

Å få en hverdag der jeg slipper å lyve for andre og spesielt meg selv. Det jeg lyver til andre om er enkle ting som at legene finner snart en medisin, men det vet jeg jo ikke. Det at jeg får spørsmålet hvordan det går om dagen, eller hva som har skjedd siden sist så lyver jeg mer enn noen burde… Jeg svarer at det går bra eller at det har skjedd lite siden sist.. Dette stemmer jo lite med fakta.. “Det er alltid noe galt med meg, jeg lever i konstante smerter og er inn og ut hos leger og sykehus hele tiden..” Dette er det svaret som stemmer… Men hvem vil vel legge alt ut når du kanskje ikke har sett noen på en stund? Ikke jeg! Det tør jeg ikke, hvorfor vet jeg ikke, men tror det er fordi de fleste spør om hvordan det går, ikke fordi de bryr seg 100%, men av høflighet. Det er egentlig det samme hva du svarer.. Spesielt hvis de må spørre hele tiden. Som jeg har sagt til mine nærmeste, ikke spør hele tiden om jeg har vondt, det er mye lettere for meg å si ifra når det er en forskjell. 

Jeg kommer til å gi meg her, vet ikke om dette er så nyttig info, men fikk du noe ut av dette innlegget så er jeg fornøyd:) Jeg måtte bare få delt litt med dere, håper dere får en fin kveld videre!

 

Vi blogges!

  

 

 

M. Victoria S.

 

 

 

#helse #hverdag #tirsdag #oktober #høst #jobb #yrke

 

Manikyr og vipper

I dag kom den lille rosa-bloggeren frem i meg og tenkte jeg skulle skrive litt om mine meninger med tanke på skjønnhet. Jeg ELSKER å pynte! Meg selv, andre, huset, huset til andre osv.. Men i dag skulle det handle spesifikt om manikyr og vipper.

Manikyr:

I mange år har jeg elsket å fikse negler, mine, andres eller bare falske festet til en pinne. Jeg begynte for snart 10 år siden med noen få neglelakker på meg selv, så på falske negler. Det var noe jeg kunne og som jeg kunne ha på meg ved forskjellige eventer. Eller hverdag.. Husker en gang da jeg kom med 10 forskjellige motiver på neglene mine på eksamen. Læreren så disse og nevnte det HØYT og TYDELIG hvor fine de var. Jeg hater komplimenter. Hvordan skal man svare? Jeg vil ikke virke utakknemlig, men heller ikke selvgod. De var jo ikke perfekte, men litt gøyale var de jo. Så jeg takket jo pent før jeg forsatte med eksamen min. Det var første gang læreren min sa noe positivt til meg, gøy det skulle være negler og aldri skolearbeid… jaja..

Dette er de første “jule-neglene” jeg lagde. IKKE perfekte men de er håndmalt med en vanlig neglelakk-kost (de som er i neglelakken). Jeg tilpasset de og limte de på neglene mine på julaften og de varte jo hele julen. Jeg har de fortsatt i et glass med 100 andre lakkerte jukse-negler. Både fine og direkte stygge negler, men jeg tar vare på alle da de har minner i seg eller en tanke bak seg. 

Her er også noen enkle negler jeg la på meg selv for noen år siden. Nå ser de mer ut som dette: 

Fant ut 2 minutter før jeg skulle på 90`s fest i helgen at neglene mine hadde samme farge som veska mi. Tilfeldig? Ja, faktisk. Tok med denne neglelakken da jeg var i butikken på fredag. Da hadde jeg en annen veske. Syntes den fargen så fin ut i butikken. (Btw. Neglene mine ser kanskje litt klumpete ut fordi jeg hadde rosa, glitter-neglelakk under, hadde ikke tid til å pusse de ned før jeg la på ny lakk, så la den bare oppå den andre.) Dette er Akryl-negler som jeg nettopp har startet med å legge selv, på meg selv. Så håper på å bli bedre etter hvert som jeg får øvd.  

Vipper:

I rundt 2 år nå har jeg satt på vipper i studio. Det har jeg gjort for å føle meg bedre. Hvorfor i all verden bruke så mye penger på noen små “hår” som blir limt på dine vipper spør fler meg. Ja, det er jo ikke gratis, men i mitt tilfelle syntes jeg det har vært verdt det siden jeg slipper tanken på å måtte ha på meg “masken min” før jeg går ut døren. Jeg føler meg bedre og får derfor en bedre utstråling. Alle gjør det når de føler seg bedre.

På det første bilde ser dere bilde som vippe-teknikkeren tok da jeg nettopp var ferdig med påsetting. På bildet nederst til venstre er det et nærbilde av vippene dagen etter når jeg hadde sminket meg. Det siste bildet er samme kvelden etter sminke er fjernet.

Jeg pleide å sette på 3D vipper hver tredje uke. Ble fornøyd hver gang, men fikk spørsmål om hvorfor ikke hadde prøvd iGlow, så skal starte med det i kveld. Fjernet de vippene som var igjen forrige uke, så for første gang på 2 år kan jeg gni meg i øynene. For en liten men god ting å gjøre i stedet for å prøve å klø, men ikke komme til uten å miste ei vippe eller tre. Jeg har hamstret inn vipper fra de fleste butikkene som selger vipper i nærheten og på nettet, så jeg kan lime på hvis jeg vil ha litt vipper når jeg skal ut på noe.

Her ser dere mine så langt favoritt fra Duff Lashes. Link finner du her. Disse vippene heter Date night. (Dere ser også neglene mine på dette bildet. Disse er også akryl-negler laget av meg.)

Disse vippene er også fra Duff Lashes. Link finner du her. Disse vippene heter Goal Digger. 

Så lenge man behandler vippene bra, varker, grer og tørker dem rett så holder de leeengeee. Jeg klarer ikke å “bruke de opp” ved å bruke de en gang. De kan og vil alltids i mitt tilfelle bli brukt igjen.

 

Men nå er det natta igjen, skjønner ikke hvorfor jeg blogger hele dagen, men sletter alt for å skrive om noe helt annet bare noen timer senere…. God natt og håper dere får en fin dag i morgen. På “blogg-planleggningsplanen” min for i morgen står det Bakedag, så får vi se om det er det jeg havner på til slutt, det finner vi ut i morgen natt. (Haha!) 

Vi blogges!

M. Victoria S.

 

 

 

Dette er IKKE en annonse, bare et tips fra en blogger til en leser. Jeg får IKKE betalt for dette.

 

 

#blogg #hverdag #mandag #høst #bilder  #vipper #manikyr

Frisør, forsidepike, tv-kjendis, toppblogger, eiendomsmegler, advokat… osv..

Dette er bare noen få av alle yrkene på listen min. Men det er de jeg er mest kjent for. I forhold til hvem jeg er som person så ser dere sikkert ikke meg som forsidepike eller toppblogger kanskje. Men dette er altså de yrkene jeg jobbet meg opp til (for alt jeg gjorde i hverdagen). Jeg gikk på skole for å bli frisør. Jeg har alltid elsket håt og elsker det fortsatt. Spesielt å farge det eller klippe litt og lage fine frisyrer.

Hver gang jeg trente så trengte jeg “en gulrot”. Min rundt 16 årsalderen var da at jeg ville bli modell. Jeg elsker å tenke stort, så drømmen til slutt var forsidepike. Rundt samme alder så hadde jeg veeeldig lyst til å melde meg på Paradise Hotel, bare jeg ble gammel nok. 2 år var lang tid så innen den tid ville jeg heller satse på blogging. Ei venninne og jeg startet en blogg, den gikk greit helt til vi fant ut at den ble for mye for oss og at vi ikke var oss selv lenger på denne siden. Jeg ville starte min egen blogg, men viste aldri hva jeg ville blogge om. Skal jeg åpne meg og skremme vekk alle eller vise KUN det perfekte liv som de fleste andre gjør? Det visste jeg ikke, jeg skrev innlegg og slettet de da jeg ikke fikk mye respons på flere timer. Alt fra det perfekte til halve sannheten. Jeg løy aldri, men skjulte det som jeg ikke ville bli mobbet for i mobbeperioden. Egentlig burde jeg bare ha gitt dem alt de kunne ta meg på, sånn at de kunne bli ferdig, men slik tenkte jeg ikke på den tiden..

(Bilde er fra 2010 og 16 år gamle meg som ville bli modell og eneste måten jeg fikk meg selv til å trene på. Ler godt av den tanken nå i dag..)

Etter 3-4 år så slettet jeg hele bloggen(igjen) og ga opp hele toppblogger drømmen. Det gikk noen mnd før jeg startet opp enda en ny blogg. På tredje forsøk så må det jo gå. Jeg ville være meg denne gangen. Om det er lite eller stor lesertall er det samme, jeg blogger ikke for 10.000 stykker som ikke får noe ut av bloggen min. Jeg blogger for de få som kanskje kan få noe ut av den. Kanskje jeg kan inspirere noen, eller bare hjelpe de med smått og stort. Følge drømmene sine, følge hjertet sitt eller bare være ærlig. (ikke bare mot andre, men enda viktigere mot seg selv. Etter bloggerdrømmen så fikk jeg for meg at jeg har alltid elsket hus og se hus, og snakke med folk, så hvorfor ikke jobbe med det? Jeg har jo nevnt det flere ganger før i tiden også at jeg kunne tenkt meg å selge hus. Jeg ventet på å bli frisk etter kyssesyken. Jeg hadde jo bare kyssesyken. Når jeg ble frisk skulle jeg starte på skole så jeg kunne bli eiendomsmegler. Venter fortsatt (haha!)

Advokat et jo også et av drømmeyrkene jeg hadde. Jeg har sett Lovlig blond både 1 og 2 flere ganger og den handler jo om at hvem som helst kan bli det de vil og at man ikke skal dømme noen på utseende. Vet det høres dumt ut at jeg har sett Lovlig blond så da skal jeg bli advokat, men det er ikke helt sånn. Jeg hadde det jo litt i tankene før jeg så de filmene også. Jeg vil ikke bli advokat nå lenger da dette var bare en liten drøm jeg hadde i ett par år. Men jeg står fortsatt på den drømmen om eiendomsmegling. Vet det ikke bare er å reise rundt å selge hus. Men også mye kontorarbeid. Og det er alt sammen til sammen som får meg til å ville bli eiendomsmegler. 100% av hva de gjør vet jeg jo ikke før jeg har prøvd eller blitt eiendomsmegler selv. Men av alt jeg har hørt og sett så virker dette interessant. Håper dere skjønner at det med Lovlig blond var en liten spøk med litt sannhet i seg. (Ikke ta meg høytidelig. Jeg blogger alltid etter at jeg burde ha lagt meg. Haha!)  

*Men over til litt “alvor”. Vi har alle hatt drømmer om hva vil bli når vi blir eldre. Om du lever drømmen din i dag så gratulerer! Om du er fornøyd med yrket ditt så gratulerer. Mange faktorer i livet forandrer på alt fra yrket, holdning, oppførsel, utseende, alt.. Men selv om du ikke er brannmann i dag selv om du sa du skulle bli det i barnehagen, så håper jeg du finner eller har funnet et yrke du er fornøyd med. Det er jo det som er viktigst. Og ikke bry deg om hva andre syntes om ditt yrke! For å ta et eksempel. Samboeren min er lastebilsjåfør. Han har ofte blitt sett ned på pga yrket sitt. Hvorfor skal det være sånn? Hva hadde skjedd om det ikke fantes lastebilsjåfører? Alt i alt, verden hadde stoppet.. Butikker hadde ikke fått mat, søppel hadde ikke blitt hentet.. osv…Nyttige ting hadde ikke blitt fraktet dit det skulle for å si det med andre ord. Så hvorfor se ned på de? De burde blitt sett opp til, det burde ALLE YRKER! Så slutt å se ned på folk! Vi liker alle forskjellige ting og godt er det, men ikke se ned på andre fordi du ikke er fornøyd med deg selv… Det hjelper ikke.

 

Nå er det sikkert skrivefeil og rot i hele innlegget, men håper jeg har fått frem et poeng med innlegget.. Hvis ikke.. beklager! og natta!

Vi blogges!

 

 

M.Victoria S.

 

 

 

 

 

#blogg #søndag #helg #mandag #yrke #jobb #kjendis  #toppblogger

9. oktober: Ready player 3

Hei hei, da er vi kommet til 9. oktober!

Broren min satt for litt over en mnd siden “bak meg” i stuen hos pappa. Så roper han rett ut: “skal vi noe den 9.oktober?!?”

Pappa og jeg sa jo at vi trodde ikke det.. Senere samme dag kom jeg på at jeg hadde vel egentlig lovet Morten noe den dagen i og med at det var 4 års jubileumet vårt da. Men i hvert fall.. Grunnen til at han spurte var fordi et show som heter Ready Player 3 skulle holdes i Oslo denne datoen. Jeg hadde ikke hørt om det så måtte lese meg opp litt før jeg måtte bli med han inn til Oslo for å se dette showet. Han lærte meg jo det grunnleggende, som for eksempel hvem som er i showet, hvor de er i fra, hva de gjør til vanlig.. Rett og slett hva Ready Player 3 kunne være for noe. Jeg hadde nå 2 uker å lære alt på (Uten internett!)

For å forklare lett for dere hva Ready player 3 er så må jeg begynne med hvem som skulle komme og holde showet, det var 2 stykker fra “Game Grumps”, søker du på youtube så ser du at de er ganske så kjente gamere. De to som kom til Oslo var Danny og Arin(Fra USA). De hadde med seg en annen gamer som heter Jack Septiceye. Han og er en kjent gamer (Fra Scottland). 

Hva showet handlet om så sier det seg veldig selv at det var om hår og sminke.. Tulla! Det handlet jo selvfølgelig om gaming. De hadde koblet Wii opp i mot en stor skjerm bak dem og vet det høres kjedelig ut, men det var det ikke! De fikk med seg publikum både ved å dele publikum i 2. Vår side var “player 3”, den andre siden “player 4”. vi måtte rope og gi applaus for hvilken karakter vi skulle ha og endte opp med å ha Waluigi. Den andre siden (Player 4) ble Todd. De valgte en fra hver side opp på scenen for å game med de. Vi som satt igjen i salen måtte rope og heie på “laget vårt Player 3/Waluigi. For hver Boss byttet de ut de fra publikum. Så mange fikk møte dem på scenen, game med de og selvfølgelig få en klem. Haha! 

Grunnen til at jeg ler litt av at de ga alle klem er mest på grunn av den siste halvtimen med show(etter Waluigi hadde knust Todd, Player 1 og Player 3!) så brukte de tiden de hadde igjen på Q and A (Spørsmål og svar). De sendte mikrofonen rundt i salen til de som hadde spørsmål til Jack, Arin og Danny, her kom det spørsmål om alt fra hva de skal game, til når de kommer tilbake, om de kommer tilbake, masse forskjellig om gaming og ikke minst om hva de syntes om Norge og om de kunne noe norsk. Jack hadde lært noe på Svensk, ikke at det var så pent, men ellers kunne de ikke noen norske ord. (Danny viste at Trolls på norsk var noe av det samme, men ellers ingen ting). Så ei fra publikum lærte dem at Hug på engelsk er Klem på norsk, siden det hadde vært så mye klemming den kvelden. Så sa de ting som for eksempel. Cant wait to get on the klem-bus, so we kan klem the shit out of eachother all the way too Danmark tonight… And: Its funny how the little gay back`d off when Arin tryed to klem him.. ect.

De hadde ikke tid til å ta selfies, autografer, og lignende. Siden etter showet så skulle de rett ut i bussen for så å kjøre direkte til Danmark. Nå har jeg blitt litt fan og følger de på sosiale medier. For å si det sånn, neste gang de kommer tilbake til Norge så vet jeg hvem de er og skal reise på showet dems. Mesteparten av humoren og showet dems må oppleves, det kan ikke like god gjenforklares.

 

Som for eksempel en liten ting som jeg aldri har tenkt over før, men som faktisk var ganske morsomt er å få en hel sal til å “Golf-klappe” (“Golf-clap“). For dere som ikke vet hva det er så er det å klappe med fingrene på høyre hånd veldig fort inn i håndflaten på venstre hånd (eller omvendt). Ganske hysterisk, kult, sofistikert og rart på en gang når en hel sal gjør det samtidig. Haha!

Litt gøy når jeg kom hjem igjen fordi da hadde Morten lagt seg, så jeg “så han ikke i det hele tatt” på 4 års dagen vår (Jeg så han ikke på morgenen, fordi han reiser før jeg tenker tanken på å tenke på å stå opp.. Jeg så han jo så vidt når jeg skulle gå å legge meg, men ville ikke vekke han da han skulle opp om 4 timer..). Men vi hadde jo en feiring av dagen vår den 4.oktober da.. Da vi var på skikkelig date og så Gabriel Iglesias.

Beste måten å feire jubileum er vel å få fred å være aleine å game med en kompis? (Må jo si at de er litt søte da der de satt og spiste pizza og gamen Toy Story 3. Haha!)

Så begge disse showene vi har vært på den siste uken skal jeg gjenta om jeg får muligheten! Begge er til å anbefale på det høyeste. Broren min kjøpte en T-skjorte med logoen dems på og en signest plakat da, så selv om de ikke hadde til til Autografer/Selfies så fikk vi kjøpt noe som vi kan ha som et minne på veggen da. Dette er logoen til showet med autografene dems:

Fra venstre Danny, Arin og Jack.

 

 

 

 

Vi blogges!

 

 

… og natta

(17.10.17. 05:16)

 

 

 

M.Victoria S.

 

 

 

#blogg #hverdag #gaming #mandag #tirsdag 

6. oktober: Vi har flyttet!

Ja, vi har flyttet. Både Morten og jeg har bodd hos pappa i litt over et år nå. Vi kulle bare bo der et par mnd til vi fant noe annet, men tiden gikk fort så plutselig hadde vi bodd der i et halvt år, så et år så nesten et halvt år til før vi fant dette huset. Det kom ikke ut på nettet så vi var heldige som kjente noen som kjente noen (typisk her ute på landet. Haha!) Vi er kjempe fornøyd og det er passe stort for oss 3. (Morten, men og katten for dere som lurte). Det er et oppusset tømmerhus som fortsatt har den lille sjarmen, men også litt moderne. Men siden vi fortsatt driver med innflytting så tror jeg at jeg venter med å dele masse bilder her på bloggen.(Men tro meg, det kommer etterhvert.)

Jeg følger masse interiør inspirasjons sider på instagram for eksempel og jeg må si at det er mye fine rom rundt i verden. Og jeg har et elsk/hat forhold til det jeg liker.. Elsker det jeg ser og kunne ønske jeg hadde noe som lignet, eller det samme, men hater at jeg ikke har det. Haha. Men positivt sett med huset vi har nå er vel det at det er hvitt og litt grått stort sett innvendig og det gjør det lettere å innrede for vår skyld. Vi har jo mørke møbler generelt så det blir ikke for hvitt heller.

Vi er forresten ute etter ny sofa. Enten hjørnesofa med sjeselong på høyre side eller en sofa der både høyre og venstre side er sjeselonger, vi ser sofaer vi liker hele tiden, men enten så er de speilvendt, feil farge, for langt unna eller alt for dyre.. Altså jeg er ikke ute etter en sofa til 40 000,- det er jo noe som kommer til å bli ødelagt, sølet på ect.. Vet det hørtes ut som om vi ikke setter pris på tingene våres (noe vi gjør), men uhell kan skje og når vi har en katt så kommer den garantert til å bli kloret på eller løpt på med klør og da blir den jo ødelagt. Noen av dere kjenner sikkert igjen det.

Men for gå tilbake til innredning så kommer det noen bilder etter hvert som vi får ting på plass og håper å få til det før helgen siden da skal vi ha innflyttningsfest. (Med både familie og venner). En ting vi har fått så og si ferdig er TV-hyllen som er laget etter Subberen til hjemmekino, DVD høyder og 1 hylle til hver “ting” (Tv-Tuner, Play Station, DVD spiller og VHS-spiller).

 

Den er laget av pappa, både Tv-hyllen og hyllen over. “Pynten” er bare milljertidig. Samme med ledningene, de skal ikke være der. 

Grunnen til at vi ville ha den så mørk er for at det skal passe til resten av innredningen våres. Dere får se hva jeg mener senere, men kan si det som så at her i huset går det i Bombay møbler:) 

 

 

 

Vi blogges senere. 

Følg med for opdateringer!

 

M. Victoria S.

 

 

#blogg #hverdag #mandag #livsstil #interiør #foto

4. oktober: Gabriel Iglesias

Mye har skjedd siden forrige blogg innlegg og jeg vil nå oppdatere dere litt på hva som skjedde.

Vi begynner med 4.oktober, dette var en dato vi hadde satt av for nesten et halvt år siden, så denne dagen så både Morten og jeg veldig frem til. Vi skulle til Oslo Specrum for å se Gabriel Iglesias, aka Fluffy. Og for et show det var! Det er noe av det morsommeste jeg noen gang har vært på og verdt hver krone. Så når han kommer tilbake til Norge er jeg en av de første som skal bestille billett!

Hele dagen startet som en hvilken som helst annen dag. Morten dro på jobb og jeg sov et par timer lenger enn han. Jeg sto opp for å få i meg litt frokost, finne frem klær, sko, jakke, skjerf.. Alt som jeg skulle ha på meg med andre ord. Sminket meg og fikset håret mitt. Sminken gikk veldig lett da jeg hadde satt på vippe extencions noen dager i forveien. Håret var som vanlig vanskelig å ha med å gjøre så endte opp med parykk og lue til syvende og sist. Haha!

Pappa kjørte meg til toget som jeg tok til Oslo S. Der møtte jeg Morten, for å gå videre til et sted vi kunne spise middag og slappe av med litt mat, drikke og dessert.. Føltes ut som jeg kunne rulle ut i fra restauranten.. Jeg ble så mett… 

Her ser dere en KJEMPEFINT bilde av meg som blir snik fotografert av en liten gutt på 24 år som prøvde å treffe sugerøret i munnen min i en ellers seriøs samtale (som vi aldri har..Hah) Ja, vi spiste på Peppes Pizza som dere kanskje ser. Etter maten gikk vi litt rundt i Oslo før vi gikk bort til Spectrum. Når vi kom bort til Spectrum kjøpte vi litt drikke og popcorn før vi fant plassene våres. Showet begynte og Alfred Robles varmet opp scena/publikum i nesten 1 time før det ble en halv time pause. I pausen gikk Morten ut for å ta en røyk, da bestemte jeg meg for å kjøpe T-skjorte til han som en liten overraskelse når vi skulle sette oss igjen. Nå skulle det skje, vi skulle få se Fluffy! I person, bare noen meter unna oss.. Publikum gikk helt amok da han entret scenen. Vi storkoste oss i litt over 1 og en halv time med show. Tiden hans hadde gått ut, men han fortsatte da han ønsket at publikumet skulle få det de hadde betalt for, og det vil jeg si vi fikk! Kan ikke vente til neste gang han kommer til Norge! 

Da vi satt langt oppe syntes jo nesten ikke hvem som står på scenen en gang på bilde, men her står alle med lys på mobilen sin mot scenen og hvis du går til instagramen til Gabriel så ser dere bilde fra den andre siden: @fluffyguy  Jeg syntes dette var greit summert fra denne dagen. 

 

 

 

Følg med, så blogges vi!

 

 

M. Victoria S.

 

 

 

 

 

#blogg #helg #hverdag #livsstil #høst #foto #middag #lørdag